Friluftslivets ønsker og behov

Friluftslivets ønsker og behov

I spørreundersøkelser uttrykker publikum tydelig at det er turer i skog og mark, opplevelse av naturen, og stillhet og ro som er de viktigste motivasjonene for friluftslivet i Marka. Både spørreundersøkelser, uttrykte ønsker fra Markaorganisasjonene og en bred faglitteratur peker på de samme forvaltningsprioriteringene innen skogskjøtselen i friluftsområder generelt og i Oslomarka spesielt:


Gammel skog er viktig!

Trær blir vesentlig eldre enn mennesker. De utgjør faste punkter i tilværelsen, og knytter oss sammen med tidligere generasjoner. De gamle trærne blir også vesentlig større enn trær som er økonomisk ”hogstmodne”. I bestandsskogbruket skal skogen hogges når grantrærne er blitt 60 – 100 år, mens de fra naturens side kan bli 250 – 500 år. Vi får en egen respekt for disse kjempene, og den livskraften skogen besitter.

I en skog der friluftsliv og naturopplevelse er det viktigste, må vi tillate at skogen får bli vesentlig eldre enn de ordinære produksjonsskogene. Enkelttrær og klynger av trær må få lov til å bli biologisk modne.


«Ikke-hogst» – En del skog må bevares urørt!

Naturlighet og variasjon er viktige verdier som må bevares i skogen. I takt med at større og større andel av Marka omformes til ensalderskog, blir det viktigere og viktigere å ta vare på de siste restene av relativt naturlig skog som er igjen. I en tid med mye stress og forbruksjag utgjør uberørt natur en viktig motvekt.

Også i de ordinært drevne skogene er det viktig å bevare lommer og små rester av naturskog eller gjenskape tilsvarende kvaliteter. Rasmarker, berghamre, furukoller og våtmarker, skogen i randsoner mot vassdrag og langs hovedstiene er eksempler på elementer som bør spares ved hogst og bare pleies med sikte på økt opplevelse og mangfold.


Variasjon!

Variasjon og mangfold i skogen må ivaretas. Naturen er selv en mester til å skape variasjon. I naturskogen har trærne ulik alder og størrelse, de står med ulik avstand mellom seg. Kronelengden og kvistsettingen varierer, og ikke to trær har samme form. Variasjon i skogens horisontale og vertikale struktur gir grunnlag for stor variasjon i skogens «rom-størrelse», en av de viktigste faktorene for å forklare hvorfor en skog føles spennende.

En kunstig framdrevet skog etter en flatehogst, der alle trærne er like store, like gamle og står oppmarsjert i et noenlunde jevnt forband, er ikke en ekte skog, men burde heller benevnes som industriskog eller tre-åkre. Vi taper mangfoldsopplevelser og variasjon, bunnvegetasjonen, dyre- og fuglelivet blir fattigere.


Ta vare på det spesielle!

Hva ville skogen vært, uten alle dens troll og tusser, uten alle de merkelige formasjonene som gir næring til fantasien, uten skogsmystikken? Den ville skogen er rik på rare former; topper som snøen har brukket ned og som prøver å tilpasse seg et nytt liv. Bergskrenter som ser ut som mosegrodde troll. Åpningen til risehula inne i storskogen. Fra naturens hånd er ikke to trær like. Gå inn i en virkelig gammel skog og se: Er det en orrhane som sitter der oppe? Nei det var vist bare en forvridd topp med litt snø på. På avstand var det ikke så lett å se …
Om kvelden kan vel alle greie å oppleve at troll og andre eventyrfigurer er helt virkelige, mens vi om dagen ikke ser annet enn noen krokete trær og rare kampesteiner. Slik ønsker vi at skogen skal påvirke oss. Det er en del av forventningene vi har til skogen; noe mystisk, uforklarlig. Og skal det skje, må vi ta oss råd til å bevare mystikken, og alle elementene som kan bidra til den.


Ta vare på stiene og vassdragene!

Stien er ikke en hvilke som helst transportåre, de har en kjerneverdi for friluftslivet. De andre ferdselsårene er viktige, men ferdselen på disse foregår på en annen måte, hvor både mental innstilling, hastighet og gangrytme er annerledes enn på stiene. Stiene er helt sentrale i bevaringen av det tradisjonelle, «enkle» friluftslivet, og av Markakulturen. De er et resultat av flere slags påvirkninger, som alle utgjør viktige kulturspor. Skogens dyreliv, de fastboende, skogsarbeiderne, seterfolket med sine bølinger og generasjoner av friluftsfolk har vært med å prege marken til en sti, en organisk buktende, naturtilpasset ferdselsåre gjennom skogen.

Stien er ikke noe tilfeldig tråkk, noe som kan reproduseres eller flyttes. Ødelegges stien av sporskader eller andre inngrep, eller dersom den flyttes, får vi en ny trasé, men ikke en sti i den betydningen vi her snakker om, som et kulturspor.

Spørreundersøkelser om folks forhold til Marka og opplevelseskvalitetene viser at stiene står i en særstilling i folks bevissthet. Det å følge en flott, gammel sti som går i en variert, eldre skog, det å komme fram til en lysning i skogen eller til et vann eller komme fram til en plass eller en seter, regnes som svært viktige verdier for de fleste. Det er derfor nødvendig både å stoppe forfallet og starte en aktiv restaurering/bevaring av stiene.

Stiene må vernes/bevares, men deres karakter krever en annen type beskyttelse enn ren fredning, slik sårbare områder for artsmangfoldet krever. Stiene må pleies. Stipleie må omfatte omsorg for såvel «stilegemet» (fâret, grunnen), «veggene» (skogen og terrenget inn til stien) og omgivelsene.


Oslos kommuneskoger – forbilde i verdensklassen!

Oslo kommune har gjennomført en forvaltning basert på disse prinsippene. Fra å være en helt ordinær skogbrukseiendom, som med stormskritt beveget seg i retning av et industriskogbruk basert på likealdrig bestand, er forvaltningen snudd i en retning som kan være et forbilde for resten av Oslomarka og andre bymarker. Store deler av eiendommen er avsatt for biologisk mangfold og/eller friluftsliv. Skogen skal få lov å bli vesentlig eldre, og plukkhogst skal være den dominerende hogstformen. Selv i tynningsarbeidet forskes det nå ut hvordan det går an å skape nye fleraldrete skoger, til tross for at flateskogbrukets ensidighet har fått overtaket.

NOA mener at disse prinsippene også må implementeres i forvaltningen i større deler av Oslomarka.