To hovedtyper skogbruk

To hovedtyper skogbruk

Skogbruk i Oslomarka kan, ut fra opplevelsesverdi, deles i to hovedtyper, ut fra de hogstformer som velges:

Skogbruk som baseres på gjentatte utplukking av hogstmodne enkelttrær og grupper av trær i bestand med variert trestørrelse og -alder, og som gir et kontinuerlig, fleraldret skogbilde over tid. Skogbruk som har som målsetting gjennom ulike metoder å etablere likealdrige bestand som kan skjøttes likt gjennom bestandets liv, og som gir et syklisk sterkt varierende skogbilde.
Skogbruket kan også deles inn etter tettheten på skogen. Bestandsskogbrukets fulltette bestand er mindre egnet for friluftsliv utenom ferdselsårene enn plukkhogstens mer åpne skoger.

Endelig kan skogen deles inn etter alder: Skog i oppvekstfasen, økonomisk hogstmoden skog og biologisk gammel skog. For friluftslivet er det tiden etter at skogen er økonomisk hogstmoden at den begynner å bli spennende.


Skogbruk og rekreasjonsverdi

I industriskogbruket blir den gamle skogen fjernet, og ny skog etablert ved planting eller naturlig foryngelse. Hogstflatene har liten rekreasjonsverdi, annet enn om vinteren, men øker litt etter hvert som flaten får tilbake noe vegetasjonsdekke. Etter 10-20 år begynner ungskogen å bli tett og uframkommelig. I denne fasen foretas av og til en avstandsregulering for å få optimal tetthet for tømmerproduksjon. Dette forhindrer ikke at skogen tetner til ytterligere – rekreasjonsverdien går ned ved inngrepet og tar seg ikke opp igjen, fordi skogen blir uframkommelig. Først når den tynnes blir det pånytt mulig å ta seg fram, men rekreasjonsverdien stiger bare sakte, fordi skogen er ensaldret og kjedelig. Annen gangs tynning åpner skogen ytterligere, men bidrar til å fastholde det ensartede preget. Skogen får så fortsette å vokse til den blir 60 – 100 år, da det er mer å hente på å plante nytt – den etablerte skogen greier ikke å gi god nok forrentning, og må vekk.

I dette systemet får ikke skogen lov å bli gammel. Skjøtselen gjør skogen homogen og kjedelig. Først flere ti-talls år etter at den er økonomisk «hogstmoden» begynner den å anta et mer naturlig preg, og derigjennom en høyere rekreasjonsverdi. Men så gammel får den aldri lov å bli. Naturskogens utseende og sammensetning tar det flere hundre år å reetablere.

Fordi planteskogen hogges ved økonomisk «hogstmodenhet», vil skog som oppleves som gammel bli sjeldnere og sjeldnere.

I plukkhogstskogen hogges de utvokste trærne og de som er skadet og derfor ikke kan øke sin verdi. De mindre og mellomstore trærne får stå igjen og vokse seg store. Derfor er det fortsatt skog, selv etter hogsten. Og skogen som står igjen er variert, både i horisontalplanet (tykkelse på trærne og avstand mellom) og i vertikalplanet (sjiktning, trehøyde, kronelengde). Rekreasjonsverdien taper seg noe, som følge av hogstaktivitet og hogstavfall, men på langt nær så dramatisk som etter flatehogst. Etter 25 – 30 år er de halvgamle trærne utvokste, og plukkhogsten gjentas. For hver hogst får skogen anledning til å forynge seg selv, eller man kan plante inn noen planter for å supplere naturens eget arbeid. Fordi denne skogen hele tiden har en relativt stor variasjon, og alltid en del halvgamle trær, tar det her mye kortere tid å nå tilbake til et naturskogliknende stadium enn for industriskogen. Etter en del tiår er skogen på topp opplevelsesmeddig, mens den biologisk trenger noe lenger tid for å restituere seg.

Kontinuerlig skogdekke og følelse av at det er skog, det som står igjen etter hogsten, kombinert med stor variasjon, gjør plukkhogstskogbruket vesentlig mer attraktivt en industriskogbruket.

Et opplevelsesmessig rikt og økologisk bærekraftig skogbruk bør baseres på grunnleggende biologiske forutsetninger. Tilpasning til naturens egen foryngelsesdynamikk: Tørre og vindutsatte steder utsettes ofte for skogbrann, vindfellinger og sterke insektsangrep. Middels tørre lier brant sjeldnere. Granskog på slike steder utslettes av «katastrofene», mens furuskog er mer motstandsdyktig. Artsmangfoldet i en naturskog under slike betingelser er tilpasset katastrofene og vil tåle hogster som etterlikner katastrofene. Opplevelsesmessig vil slik skog også ha fordeler: Utsikt og lysåpne skoger oppe på rygger og åser gir avveksling fra skogene nede i søkkene og de fuktigere liene. Flatehogst og frøtrestillingshogst bør foretas på slike marker, og etterlikner naturens foryngelse mest mulig – både ved at en god del død ved får være igjen i skogen, trær som sannsynligvis hadde overlevd katastrofene får leve, og ved at lauvskogen får etablere seg naturlig og avløses av en naturlig suksesjon.

I de fuktigere liene og i søkkene foregår den naturlige foryngelsen mer gjennom en stammevis eller gruppevis foryngelse, en suksessiv «glennforyngelse». Fuktighet gjør at det brenner sjeldnere eller aldri, og ly for sterke vinder beskytter mot stormfellinger. I dette skogbildet er det grana som dominerer, både på grunn av høy toleranse for skygge og dens tilpasning til friske, fuktige og næringsrike marker. Skogbruksmessig tilpasning til denne skogtypen består i plukkhogst og vedvarende skogbilde, dominert av gran, og hvor en stor andel av trærne får lov til å bli biologisk gamle.

Skogbrannfrekvensen i de høyereliggende delene av Marka har antageligvis vært relativt lav, pga. sen snøsmelting og derav god fuktighet i bakken i den mest brannutsatte perioden på forsommeren.

Tekniske forutsetninger. Hva slags teknikk som anvendes for å få tømmeret ut av skogen er egentlig likegyldig for opplevelsesverdien, bare det muliggjør den skogskjøtselen som er opplevelsesmessig ønskelig og unnlater å sette varige spor. I praksis viser det seg at forutsetningen om ikke å sette varige spor vanskelig lar seg gjennomføre, i alle fall ikke uten betydelig større vektlegging av problemet; Stans av drifter i perioder med oppbløtt bakke (evt. lovforbud), bruk av transportabel markbeskyttelse, pålegg om opparbeiding av «puter» av kvist og bar, kan være eksempler på mulige løsninger.

Økonomisk forutsetninger. I Oslomarka må hensynet til samfunnsøkonomien (folks helse og trivsel) gå foran bedriftsøkonomien. Ubetydelig reduksjon i overskuddet må kunne tolereres som en del av kostnadene ved å drive skog nær en by.

Til tross for 30 år med egne forskrifter som skulle sikre hensyn til friluftsliv og naturvern, er situasjonen og utviklingen i Oslomarka minst like negativ som i andre skoger. Mer enn 85% av den produktive skogen er omformet til ensalderete skoger. Flatehogst står for 3 av 4 hogster. Mer enn 90% av hogstene medfører industriskog i neste omløp. Bortsett fra i Oslo kommune gjennomføres det ingen grep for å gå over til plukkhogst i skogene gjennom tiltak som kan skape variasjon i ungskogen. Markas opplevelsesverdier er sterkt svekket og det haster med en omlegging.


Skissemessig forklaring av hogstformer

Bestandsskogbruket er basert på funksjonalisme: All skog deles inn i behandlingsenheter med mest mulig like vekstbetingelser. I disse bestandene stelles skogen likt: Den gamle skogen hogges snau, det etableres ny skog ved planting med optimal tetthet for tømmerproduksjon, tettheten reguleres gjennom skogens livsløp slik at de største og mest verdifulle trærne fristilles gjennom avstandsregulering og tynninger, som også gjøres samtidig i hele bestandet. Skogen bli ensaldret og ekstremt tett i ungskogperioden (fra 10 – 40/50 år). Metoden er en overføring fra jordbruket: I hovedsak en vekst på hver arealenhet, som stelles likt, inntil den kan høstes.


Bestandsskogbruk (Etter Børset: Skogskjøtsel, 1986)

Frøtrestilling, skjermstilling, kanthogst og småflatehogst er tilpasninger til bestandsskogbruket, der naturens egen evne til å forynge seg benyttes for å etablere ny skog. Imidlertid blir resultatet det samme: En skog med liten variasjon i alder, som stelles slik at den får optimal tetthet for tømmerproduksjon og som stelles og avvirkes samtidig.


Frøtrestilling/Skjermstilling, kanthogst og gruppehogst (Etter Børset: Skogskjøtsel, 1986)

Plukkhogst er basert på at de utvokste trærne tas ut, mens de trærne som kan gi en fortsatt verditilvekst ved å vokse videre, får lov til å stå igjen. Det står alltid skog igjen, også etter hogsten. Foryngelsen skjer ved naturlig såing, men kan også hjelpes med suppleringsplanting. Ved å holde en optimal tetthet opprettholdes skogens produksjonsevne. Vi får en lysåpen, variert skog med mye bunnvegetasjon i form av lyng og mose. Ved drift kun på frossen, snødekt mark eller med beskyttelsesinnretninger for å unngå hjulspor i kjøretraséene kan driften utføres med maskiner. Og med et brukbart økonomisk resultat.


Plukkhogst/gjennomhogst/bledningshogst (Etter Børset: Skogskjøtsel, 1986)